Forskning og forskningsfortielse

Fra 1940 begynte man å forske på arvestoff. Tidlig på 1970-tallet hadde forskningen kommet så langt at forskere begynte å utføre de første DNA-tester. Et av de feltene de kastet seg over var en serie DNA-tester for å sammenligne DNA hos aper og mennesker. Som ekte darwinister forventet de å finne enorme likheter, ... men de faktiske resultatene var sjokkerende. De fant nemlig ut at det var svært liten likhet mellom DNAet til aper og mennesker. De fant faktisk ut at bare 2 % av ape- og menneske-DNAet var det de kalte «nesten identisk». Mens mer enn 70 % av apens DNA overhode ikke kunne matches til det menneskelige DNA. Men hvordan kom da myten om den store genlikheten ut og festet seg så grundig som den har? Eller spurt annerledes: Hvorfor ble ikke disse funnene publisert?

For å ta det siste først. Når man virkelig er tro mot et system, om det er kommunisme, liberalisme, islamisme eller darwinisme, da er noen grenser ubrytelige. Så når man kommer opp med et uønsket resultat, i dette tilfellet at dataene var helt motsatt det evolusjonistene hadde forventet, måtte man ta grep. For om mennesket hadde utviklet seg fra aper, måtte jo DNAene være svært like, men testene knuste drømmen. Hva gjorde man da? Grepet var å klassifisere DNA-molekylet. De 2 prosentene som var «nesten identiske», ble klassifisert som den kodede regionen, altså det essensielle og avgjørende for liv i DNAet. Mens de 98 prosentene der man ikke fant noen samklang, og som man tiet om, kalte man junk DNA.

Jonathan Wells utdyper dette litt i en video: «Da DNAs funksjoner først ble utforsket, oppdaget biologene at bare 2 prosent av det menneskelige DNA kodet for proteiner (og tilføyer at heller ikke de koder fullstendig for protein). 98 prosent av DNAet hadde ingen funksjon i det hele tatt. Så Richard Dawkins og andre hevdet at dette var rester fra evolusjonen. Derfor argumenterte de i mange år for at 98 prosent av vårt DNA var «junk» (skrap).

Det man altså gjorde var at man tok de 2 prosentene som er «nesten identisk» og gjorde dem om til 100 % aktuell genmasse. Men fordi de bare er «nesten identiske» slår man av en prosent og lander på 99 % likhet mellom mennesket og apen. Ethvert norsk barn som får dette tallet presentert og ser disse utviklingstegningene fra krumbøyd ape til det oppreiste menneske, tror naturligvis at mennesket stammer fra apen; vi har jo nesten identiske gener. Men det er én ting de ikke vet og sikkert ikke mange av foreldrene deres heller. Nemlig at tegningene er basert på de ateistiske vitenskapsmenns manipulering med DNAet; at likhetsmyten er hentet fra det kodede DNA-område som bare utgjør 2 % av den totale genmassen. De resterende 98 prosentene kastet man vrak på og kalte skrap-DNA.

Og helt fra 1940-tallet, og i særdeleshet fra 1970-tallet bedro man verden med denne parolen: At aper og mennesker har 99 % DNA-overensstemmelse. Evolusjonisten jeg møtte på Karl Johan konfronterte meg med dette tallet han hadde vokst opp med og trodde fullt og fast på, den løgnen som har fått innpass i alle offentlige skolebøker i den vestlige verden. Jeg bad ham gå hjem og sjekke

ENCODE-prosjektet:
Dette jukset var en «sannhet» inntil september 2012. Da ble ENCODE prosjektets 30 artikler publisert (ENCODE = Encyclopedia Of DNA Elements). Etter at prosjektet ble offentliggjort har det fått mye oppmerksomhet i media. Ikke så rart det akkurat, for de ca. 470 forskerne tilknyttet prosjektet fant ut at 80 % av det menneskelige genmaterialet var funksjonelt. Ikke 2 %, men 80! Som om Gud skulle skape noe skrap! 1 Mos 1,31a sier: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt».

Encode-prosjektet satte det som tidligere var publisert fullstendig på hode. Istedenfor 99 prosents likhet, fant man: Av de 80 % av funksjonell menneskelig genmasse er 2 % lik sjimpansens. Om vi da setter de 80 % til 100 %, blir de 2 % lik 3 % og vi kan dermed slå fast, takket være Ecode-prosjektet, at det ikke er 99 % likhet mellom mennesket og apen, men 3 % likhet. Når Wells i samme video trekker frem kontroversen mellom Encode-prosjektet og dens kritikere for hvem «evolusjonen er sann uansett», sier han: «Encodes vitenskapsmenn er rett og slett gode vitenskapsmenn som utelukkende finner ut hvordan ting henger sammen. Han kjenner ikke mange av dem personlig, men vet ikke at noen av dem kan kalles kreasjonister eller talsmenn for Intelligent Design. Så de gjør bare jobben sin og rapporterer bevitnelser. Hva de ikke gjør, avslutter han med glimt i øyet, er at de ikke tillater evolusjonære dogmer å diktere deres resultater. Og det gjør dem i mine øyne til gode vitenskapsmenn». Det er alltid oppmuntrende når noen etterstreber objektivitet, som i tilfellet Encode.