Gud har et navn
Det første som skjer når du håndhilser på en ny nabo eller kollega, eller presenterer deg på et slektstreff eller for en nykommer i menigheten er at dere utveksler navn. Det er navnet som gjør oss til den personen vi er. Fornavnet er vår personlige referanse og etternavnet slektstreet.
Universets Skaper og Bibelens Gud har også et navn. Siden han ikke har noen over seg, har han ikke fått navn, men gitt seg selv navnet som han har åpenbart seg ved. Men mange andre guder har også navn; Bibelen er ikke taus om det. Så hvorfor skal vi akkurat tro på Bibelens Gud; kan vi ikke likegodt tro på noen av de andre? Det er naturligvis ikke noe forbud mot det verken i menneskerettserklæringen eller Norges grunnlov. De norrøne, romerske og greske eller hinduistiske guder, som alle har sine navn, står til fri disposisjon. Men vil vi tilbake til vikingtidens guder som ikke gjorde det av med blodhevn, rettsløshet, slaveri og utsettelse av barn til villdyra? Nei, vil jeg anta og ikke er de levende heller, slik at de, når du påkaller dem, kan svare deg. Dette er godt illustrert i 1 Kongebok 18,26 da Baal-dyrkerne på Karmel fra morgen til middag ropte: «Svar oss Baal!» Men det hjalp ikke mye. Baal var og ble taus; han svarte ikke med ild. Elia lurte på om han hadde gått avsides? Men Herren, vår Gud svarte Elias bønn med ild!. Jesaja spør: «Kan andre folks gagnløse guder sende regn, eller kan himmelen selv gi væte? Herre, er det ikke du som gjør det? Vi venter på deg, vår Gud, for det er du som har skapt alt dette» (Jer 14,22).
Himmelen selv kan ikke sende regn, sier han og slår en strek over den upersonlige gud som gjennomstråler alt i et tenkt univers' store tilfeldige spill. Paulus klapper likegodt døra helt igjen for avgudene og sier at «vi (vet) at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten én. Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden ... Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham», 1 Kor 8,4-6.
Den første på historiens arena Gud virkelig «håndhilste» på var Moses. Moses har på det tidspunkt tilbrakt 40 år i ødemarken etter at han rømte fra Egypt, sine landsmenn og fra Faraos hus der han ble oppfostret. «Moses gjette småfeet for svigerfaren Jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb,. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Med ett fikk han se at busken stod i lys lue, men den brant ikke opp. Da tenkte Moses med seg selv: Jeg vil bort og se dette underfulle synet, at tornebusken ikke brenner opp», 2 Mos 3,1-3. Men da Moses ville gå nærmere for å se, sier Gud til ham: «Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord» (vers 5).
Etter mye unndragelse fra Moses' side og en temmelig heftig samtale får han oppdraget med å gå til Farao for å føre Israel ut av fangenskapet. Og det er da det skjer. For hvem skal han hilse fra? Han må da ha en referanse. «Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere» (v 14). Det er det vi kan kalle hans fornavn: JEG ER, som betyr en evig presens; at Han alltid har vært, er, og vil alltid være.
Hans etternavn, eller mer presist familienavnet, er knyttet til en semittisk familie Gud selv utvalgte. Moses skulle ikke bare møte Farao, men også sitt eget folk. Og de kjente sin fedrehistorie; av Abraham, Isak og Jakobs røtter var de alle. Så etter noen runder med ny unndragelse fra Moses, sier «Gud til ham: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid og det skal de kalle meg fra slekt til slekt», 2 Mos 3,15).
En Skaper må selvfølgelig være levende. Døde mennesker er heller ikke skapende. Skulle da ikke Han som har skapt ca. 50 milliarder mennesker med hver sin personlighet og sine navn, være levende! Selvfølgelig, slik det ligger underforstått i Hans navn Jeg Er. Tanken om hvilken mektig Gud vi har kom da jeg en dag brøytet meg gjennom en motstrøm av ungdomsskoleelever; så fantastisk forskjellige, i ansiktstrekk, høyde, utstråling, fremtoning og farge! Bare Gud kunne finne på noe slikt! Denne Gud, Bibelens levende Skaper-Gud som har skapt ungdomsskoleelevene på Ås så genuint enestående; Han har vist oss sitt hjertes medfølende vilje og ønsker kontakt med oss. En død gud, som Baal, Krishna eller Odin, kan ikke ha noe hjerte for verken ungdomsskoleelever eller andre i livets skole.