Hvordan fortolke Johannes Åpenbaring?

Det enkleste er naturligvis å lese en bok rett frem (bokstavelig). Problemet var bare at jeg gjentatte ganger prøvde å lese Åpenbaringen rett frem uten å lykkes. Så kanskje det var noe med lesemåten? Åpenbaringen syntes jo å gjenta seg selv? Kanskje du også har prøvd deg på den og hatt følelsen av å stå foran et gedigent pengeskap med kodelås? Hvor mye man prøvde, tenkte og klødde seg i hodet, var skapet like stengt for verdiene inni, for man kjente ikke koden, lesemåten. Jeg stod altså der i mange år og stanget, og kunne ikke forstå at dispensasjonalismens kronologiske rett-frem måte var løsenet. Det ble for mange huller. Befriende var det derfor å lese grunnprinsippene til William Hendriksen (1900-1982) i boken More than Conquerors som begrunner at Åpenbaringen ikke skal leses kronologisk, men er oppbygget av sju gjentagende, dog progressive sykluser. Ved den lesemåten fant jeg omsider koden som låste opp.

Åpenbaringens symbolske grunntone: Derfor er jeg uenig med en så klok mann som David Pawson (som er premillianist men ikke dispensasjonalist, som betyr at han tror menigheten skal gjennom Den store trengsel og at Jesus kommer før Tusenårsriket), som i gjennomgangen av Åpenbaringen sier at det er best - om mulig - å lese den rett frem. Men han har et annet veldig godt poeng til dem som helst skygger unna Åpenbaringen. Og det er at Åpenbaringen avslutter Bibelen. Du må alltid lese slutten på en bok, sier han.

G.K. Beale har skrevet den monumentale New International Greek Testament Commentary om Johannes Åpenbaring på over 1300 sider. Jeg henviser til boken Revelation, a shorter commentary på 562 sider, en bok jeg anbefaler på det varmeste. Siden ingen har brydd seg med å oversette amillianistisk litteratur til norsk, må man nøye seg med min oversettelse. Beale hevder at Åpenbaringen skal leses diametralt annerledes. For den er kunngjort Johannes «i tegn», Åp 1,1: «Som oftest er det slik at starten på en bok angir grunntonen i boken. Slik også med Johannes Åpenbaring», sier teologiprofessoren som tar et oppgjør med den populære tesen: Tolk bokstavelig om du ikke er tvunget til å tolke symbolsk. Den må snus helt om, mener han: Tolk symbolsk om du ikke er tvunget til å tolke litterært, må det hete for den som gir seg i kast med Åpenbaringen. Grunnlaget for påstanden finner han i Åpenbaringens første vers og minner om «at dette verset er en allusjon til Daniel 2,28-29. 45. Beale bruker GT flittig som referanserammer for sine Åpenbaringsstudier og har avdekket at ingen annen bok i NT har så mange GT-allusjoner som denne. De fagkyndige sier at 278 av de 404 versene i Åpenbaringen inneholder referanser til GT, påpeker Beale (et tall som David Østby stadfester). Uten GT gir ikke disse ordene full mening. Vi forstår ikke bakgrunnen for ordene i Åpenbaringen om vi leser den løsrevet fra sitt jødiske bakteppe, er Beales klare standpunkt. Det poenget vil av plasshensyn ikke komme så godt frem i boken du leser, men viktig å vite like vel. Hemmeligheten ligger i ordene «kunngjort» og «gjorde det kjent/kunngjorde i tegn». For begge stedene, både i Septuaginta (Den greske oversettelsen av GTs hebraiske tekst) og NTs greske grunntekst finner vi ordet sëmainö = symbolisert. Slik Daniel forteller kongen at visjonen var symbolsk, skal vi også forstå Johannes, som med overlegg bruker samme ord som Daniel. Eller bedre sagt; leseren må anerkjenne at den guddommelige åpenbaringen i denne boken er av symbolsk art. Slik Gud i en drøm symboliserte for kongen «det som skal skje», sendte Jesus sin engel til Johannes for å symbolisere ved bruk av sinnbilder/symboler «det som snart skal skje».» (Beale s 1,10-12. 29).